Music
Beatles Hjem
Beatles Biografi Beatles Discography Beatles Song Lyrics Beatles låtskriving Beatles Store Beatles Links For mer informasjon
History of the Beatles
Så mye har blitt sagt og skrevet om The Beatles - og deres historie er så mytisk i feie sin - at det er vanskelig å oppsummere sin karriere uten å omarbeide klisjeer som allerede har blitt fordøyd av titalls millioner rock fans. Til å begynne med det åpenbare, var de den største og mest innflytelsesrike akt av rock epoken, og introduserte flere nyvinninger i populærmusikk enn noen annen rockeband av det 20. århundre. Dessuten var de blant de få kunstnerne i noen disiplin som var samtidig best på hva de gjorde, og den mest populære på hva de gjorde. Ubønnhørlig fantasifulle og eksperimentelle, grep Beatles tak i den internasjonale massebevissthetens i 1964 og aldri la gå for de neste seks årene, alltid bo i forkant av pakken i form av kreativitet, men aldri miste sin evne til å kommunisere sine stadig mer sofistikerte ideer til en masse publikum. Deres overlegenhet som rocke-ikoner forblir uimotsagt til denne dag, tiår etter deres samlivsbrudd i 1970.
Selv når couching ros i spesifikke termer, er det vanskelig å formidle omfanget av Beatles 'prestasjoner i bare avsnitt eller to. De syntetiserte alt som var bra med tidlig rock & roll, og forandret den til noe originalt og enda mer spennende. De etablerte prototyp for selvstendig rockegruppe som skrev og framførte sitt eget materiale. Som komponister, deres håndverk og melodiske oppfinnsomhet var uten sidestykke, og nøkkelen til utviklingen av rock fra sine blues / R & B-baserte skjemaer til en stil som var langt mer eklektisk, men like visceral. Som sangere, var både John Lennon og Paul McCartney blant de beste og mest uttrykksfulle vokalister i Rock; konsernets harmonier var intrikat og spennende. Som utøvere, var de (i alle fall fram touring hadde slipt dem ned) spennende og fotogene, da de trakk seg tilbake i studio, var de instrumental pionerarbeidet avanserte teknikker og lagdelte ordninger. De var også den første britiske rockegruppen å oppnå verdensomspennende prominence, lansere en britisk invasjon som gjorde stein virkelig et internasjonalt fenomen.
Mer enn noen annen topp-konsernet var Beatles 'suksess i stor grad et tilfelle av summen er større enn delene. Deres fenomenal samhold skyldtes i stor grad til de fleste av gruppen å ha kjent hverandre og spilt sammen i Liverpool i ca fem år før de begynte å ha truffet poster. Gitarist og teenage opprører John Lennon ble hektet på rock & roll i midten av 50-tallet, og dannet et band, de Quarrymen, ved hans skole. Rundt midten av 1957, ble Quarrymen sammen med en annen gitarist, Paul McCartney, nesten to år Lennons junior. Litt senere fikk de selskap av en annen gitarist, George Harrison, en venn av McCartney. De Quarrymen ville endre lineups stadig på slutten av 50-tallet, etter hvert redusere til kjernen trioen gitarister, som hadde vist seg å være de beste musikerne og mest personlige kompatible enkelte i bandet.
De Quarrymen skiftet navn til Silver Beatles i 1960, raskt slippe "Silver" til å bli bare Beatles. Lennons Kunstskolen venn Stuart Sutcliffe sluttet på bass, men å finne en permanent trommeslager var en vexing problem før Pete Best sluttet sommeren 1960. Han vellykket audition for kombinasjonsboksen like før de dro til en flere måneders stint i Hamburg, Tyskland.
Hamburg var Beatles 'dåp ved brann. Spille utfordrende økter i timevis i en av de mest beryktede røde lys distrikter i verden, ble gruppen tvunget til å utvide sitt repertoar, stramme opp sine koteletter, og investere sine show med nok manisk energi til å holde bøllete publikum fornøyd. Da de returnerte til Liverpool i slutten av 1960, bandet - tidligere også-rans på eksploderende Liverpudlian "beat" scene - var plutselig den mest spennende handlingen på den lokale krets. De befestet sin følgende i 1961 med konstant gigging i Merseyside området, oftest på legendariske Cavern Club, inkubator for Merseybeat lyden.
De returnerte også for engasjementer i Hamburg under 1961, men Sutcliffe droppet ut av bandet som året for å konsentrere seg om kunsten hans skole studiene der. McCartney tok over på bass, slo Harrison inn som gitarist, og Lennon hadde rytme gitar, alle sang. I midten av 1961 gjorde The Beatles (minus Sutcliffe) sine første innspillinger i Tyskland, som en backup gruppe til en britisk rock gitarist / vokalist basert i Hamburg, Tony Sheridan. The Beatles hadde ikke fullt utviklet på dette tidspunktet, og disse opptakene - mange av dem (inkludert et par Sheridan-mindre spor) ble utstedt etter at bandets vei til berømmelse - funnet sine talenter i en mest embryonale tilstand. Den Hamburg stint var også kjent for å få de Beatles sofistikerte, kunstneriske fans som Sutcliffe kjæreste, Astrid Kirchherr, som påvirket dem alle (unntatt best) til restyle sine quiffs i moptops som ga musikerne sine mest særegne visuelle varemerke. (Sutcliffe, tragisk, ville dø av en hjerne blødning i april 1962).
Mot slutten av 1961, fanget Beatles 'eksploderende lokale popularitet oppmerksomheten lokale platebutikk leder Brian Epstein, som snart ble administrerende bandet også. Han brukte sine kontakter for å raskt få en 1 januar 1962, audition på Decca Records som har blitt tungt bootlegged (noen låter ble offisielt utgitt i 1995). Etter uker med diskusjoner, vendte Decca dem ned, det samme gjorde flere andre britiske etiketter. Epstein sin utholdenhet ble endelig belønnet med en audition for produsent George Martin i Parlophone, en EMI datterselskap, Martin signerte Beatles i midten 1962. På denne tiden ble Epstein assiduously grooming sine kostnader for nasjonal suksess ved å påvirke dem til å fiffe opp utseendet, dispenserer med sine skinnjakker og bukser i favør av skreddersydde dresser og slips.
En mer vesentlig endring var under oppseiling før Beatles gjorde sitt Parlophone debut. I august 1962 ble trommeslager Pete Best sparket ut av gruppen, en kontroversiell beslutning som har vært gjenstand for mye spekulasjon siden. Det er fortsatt ingen solid konsensus om hvorvidt det var på grunn av hans ensomme, humørsyk naturen, den andre Beatles 'sjalusi av sin popularitet med fansen, og hans musikalske mangler (George Martin hadde allerede fortalt Epstein at Best ikke var god nok til å tromme på opptakene), eller at han nektet å ha håret i luggen. Hva synes mest sannsynlig var at Beatles bare fant sin personlighet inkompatible, og foretrakk å verve Ringo Starr (født Richard Starkey), trommis med et annet populært Merseyside antrekk, Rory Storm & the Hurricanes. Starr hadde vært i Beatles for noen uker da de spilte inn sin første singel, "Love Me Do" / "PS Jeg elsker deg," i september 1962. Begge sider av 45 var Lennon-McCartney originaler, og låtskriving teamet ville bli kreditert med de fleste av konsernets materialet gjennom Beatles 'karriere.
Singelen, en lovende men ganske rudimentære innsats, ligget rundt de nedre delene av den britiske Top 20. The Beatles fenomenet ikke virkelig sparke i inntil "Please Please Me", som toppet de britiske listene i tidlig 1963. Dette var prototypen British Invasion enkelt: en smittende melodi, lading gitarer, og positivt frodige harmonier. De samme trekkene var tydelig på sin tredje 45, "Fra meg til deg" (en britisk nummer én), og deres debut LP, Please Please Me. Selv om det ble stort sett spilt inn i en enkelt dag, Please Please Me toppet de britiske listene i utrolige 30 uker, etablere gruppen som den mest populære rock & roll handling sett i Storbritannia
Hva Beatles hadde gjort var å ta de beste elementene fra rock og pop de elsket og gjøre dem sine egne. Siden Quarrymen dagene, hadde de blitt gjennomsyret av den klassiske tidlig rock av Elvis, Buddy Holly, Chuck Berry, Little Richard, Carl Perkins, og Everly Brothers, de hadde også holdt et øre åpent til tidlig 60-tallet lydene av Motown , Phil Spector, og jenta gruppene. Hva de lagt var en uovertruffen låtskriving kunnskapsrike (inspirert av Brill Building lag som Gerry Goffin og Carole King), en freidig gitar-orientert angrep, vilt entusiastiske vokal, og legemliggjørelsen av den ungdommelige stil av deres generasjon, klar til å kvitte seg med etterkrigstidens nøysomhet og kreve en kultur av sine egne. De var også uovertruffen i eklektisisme deres, villig til å låne fra blues, populære standarder, gospel, folk, eller hva syntes egnet for deres musikalske visjon. Produsent George Martin var den perfekte folie for gruppen, raffinering sine ideer uten fiksing og triksing med sine kjerner, i siste halvdel av karrieren ble han uunnværlig for hans evne til å oversette sine konsepter til ordninger som krevde komplisert orkestrering, innovative anvendelser av opptak teknologi , og en stadig større utvalg av instrumenter.
Like avgjørende, var Beatles aldri de til å stå stille og melk formler. Alle sine påfølgende album og singler ville vise bemerkelsesverdig kunstnerisk progresjon (men aldri på bekostning av en jævla fengende melodi). Selv på sitt andre LP, med Beatles (1963), var det tydelig at sine talenter som komponister og instrumentalister ble utvidet rasende, da de utviklet stadig mer oppfinnsomme melodier og harmonier, og styrket den fylde av sine ordninger. "She Loves You" og "I Wanna Hold Your Hand" etablerte gruppen ikke bare som en populær musikk handling, men som et fenomen aldri før har sett i den britiske underholdningsbransjen, som hver enkelt solgte over en million eksemplarer i Storbritannia etter noen kjente nasjonale tv-opptredener, brøt Beatlemania ut over de britiske øyer i sent 1963, gruppen genererer skrik og hysteri på alle sine offentlige opptredener, musikalsk eller på annen måte.
Capitol, som hadde første avslag på Beatles 'innspillinger i USA, hadde nektet å utstede konsernets første par singler, som endte opp som vises på relativt små amerikanske uavhengige. Capitol tok opp sin opsjon på "I Wanna Hold Your Hand", som stormet til toppen av de amerikanske listene i løpet av uker etter lanseringen den 26. desember 1963. The Beatles 'TV-opptredener på The Ed Sullivan Show i februar 1964 lanserte Beatlemania (og hele British Invasion) på en enda større skala enn den hadde nådd i Storbritannia. I den første uken av april 1964, hadde Beatles de fem øverste bestselgende singler i USA, de hadde også de to første sporene på albumlista, samt andre data for hele Billboard Top 100. Ingen hadde noensinne dominert markedet for populær musikk så tungt, det er tvilsomt at noen noensinne vil igjen. The Beatles selv ville fortsette å nå nummer én med de fleste av deres singler og album før deres 1970 bruddet.
Vanskelig som det kan være å tro i dag, ble The Beatles ofte avvist av kulturelle kommentatorer i tiden som noe mer enn en kjepphest som ville forsvinne i løpet av måneder som nyhet gikk av. Gruppen sikret dette ville ikke skje ved å lage en hard dag Night tidlig i 1964, en kino Verite stil filmskuespiller komedie / musikal som sementert sitt image som "Fab Four": Happy-go-lucky, individualistisk, frekk, morsom gutter med nonstop energi. Lydsporet var også en triumf, bestående utelukkende av Lennon-McCartney låter, deriblant slike standarder som tittelen melodi, "og jeg elsker henne," "Hvis jeg falt", "kan ikke kjøpe Me Love" og "Ting vi sa dag. " George Harrison resonant 12-strengers elektrisk gitar leads var enormt innflytelsesrike, filmen hjalp overtale Byrds, så folk sangere, å kaste all-out i rock & roll, og The Beatles (sammen med Bob Dylan) ville være enormt innflytelsesrike på folk -rock eksplosjon av 1965. The Beatles 'suksess, hadde også begynt å åpne det amerikanske markedet for fyren briter som The Rolling Stones, dyrene og The Kinks, og inspirerte unge amerikanske grupper som Beau Brummels, Lovin' Spoonful, og andre til å montere en utfordring egenhånd med egenskrevne materiale som skyldte en stor gjeld til Lennon-McCartney.
Mellom lystige internasjonale turneer i 1964 og 1965, fortsatte Beatles å presse ut flere chart-topping album og singler. (Før 1967, ble konsernets britiske album ofte avkortet for utgivelse i USA,. Da deres katalog ble overført til CD, albumene ble lansert over hele verden i sine britiske konfigurasjoner) I ettertid har kritikere dømt Beatles for Sale (sent 1964) og Hjelp! (Mid-1965) som bandets minst imponerende innsats. Til en viss grad, det er sant. Touring og en umettelig marked plassert store krav på låtskriving deres, og noen av originalene og deksler på disse postene, mens briljant av mange konsernets egne standarder, var fyllstoff i sammenheng med Beatles 'beste arbeid.
Men da på toppen av spillet sitt, ble gruppen fortsetter å presse frem. "I Feel Fine" hadde tilbakemeldinger og strålende gitar fører, "Ticket to Ride" viste bandet begynner å innlemme ringing, Metallic, sirkulære gitar linjer som ville bli tilegnes av band som The Byrds; "! Hjelp" var deres første utbrudd av skriftestol lyrikk, "Yesterday" ansatt en strykekvartett. John Lennon særlig begynte å vise en Dylanesque innflytelse i låtskriving hans på slike folky og downbeat tall som "Jeg er en taper" og "Du må Hide Your Love Away». Og låter som "jeg ikke har lyst til å ødelegge partiet" og "Jeg har nettopp sett en Face" hadde en sterk land smak.
Selv om Beatles 'andre film, Hjelp!, Var en mye sillier og mindre sofistikert affære enn sin første spillefilm, det var også en stor kommersiell suksess. På denne tiden, men hadde Beatles ingenting å bevise i kommersielle vilkår, de resterende grensene var kunstneriske utfordringer som bare kunne oppfylles i studio. De steg for anledningen på slutten av 1965 med Rubber Soul, en av de klassiske folk-rock poster. Lyrisk, ble Lennon, McCartney, og selv Harrison (som nå var å skrive noen låter på egenhånd) utviklet seg betydelig utover gutt-jente scenarier i komplekse, personlige følelser. De ble også presser grensene for studio stein ved å utvikle nye gitar og bass teksturer, eksperimentere med forvrengning og multi-sporing, og med ukonvensjonelle (for rock) instrumenter som sitar.
Som mye av en progresjon som Rubber Soul var i forhold til sine tidligere rekorder, var det, men en liten smakebit for grensen banebrytende utflukter i de nærmeste årene. Den "Paperback Writer" / "Rain" single fant gruppen forlot romantiske temaer helt, forsterke bassen til tidligere ukjente nivåer, og tull med psykedelisk billedspråk og bakover bånd på B-siden. Narkotika (psykedelisk og ellers) ble fyre sine allerede fruktbare fantasi, men de følte kreativt hindret av sine touring forpliktelser. Revolver, utgitt i sommeren 1966, viste hva gruppen kan være i stand til når tildelte måneders tid i studio. Hazy harde gitarer og tykkere vokalarrangementer dannet sengen av disse stadig imagistic, ambisiøse tekster, konsernets eklektisisme nå omfattet alt fra allsang novelties ("Yellow Submarine") og strykekvartett-støttede tegn skisser ("Eleanor Rigby") til indisk-influerte swirls av ekko og bakover bånd ("Tomorrow Never Knows"). Noen ville klage på at Beatles hadde forlatt det jordiske klippe sine røtter for flink affekterthet. Men Revolver, som nesten alle gruppens singler og album fra «She Loves You" på, ville være en verdensomspennende diagram-topper.
For de siste par årene, var live performance blitt en rote øvelse for gruppen, lei av å konkurrere med tusenvis av hylende fans som overdøvet de fleste av sine stemmer og instrumenter. En 1966 sommer verdensomspennende turné var spesielt krevende: konsernets følget ble fysisk angrepet på Filippinene etter et oppfattet snub av landets dronning, og en tilfeldig bemerkning av John Lennon om Beatles blir større enn Jesus Kristus ble plukket opp i USA, noe som resulterer i brenning av Beatles-poster i Bibelen belte og krav om en angrende unnskyldning. Deres siste konsert av den amerikanske turneen (i San Francisco den 29. august, 1966) ville bli deres siste foran et betalende publikum, som gruppen besluttet å slutte å spille live for å konsentrere seg om sine studioinnspillinger.
Dette var en radikal (ja, enestående) steg i 1966, og media var full av spekulasjoner om at loven var å bryte opp, spesielt etter alt fire tilbrakt sent 1966 engasjert i egne personlige og kunstneriske utfoldelser. Utseendet på "Penny Lane" / "Strawberry Fields Forever" single i februar 1967 squelched disse bekymringene. Ofte nevnt som den sterkeste dobbel A-side noensinne, ble The Beatles nå skyve frem til unabashedly psykedelisk territorium i sin bruk av orkestrale arrangementer og mellotron, uten å forlate sin forståelse av minneverdig melodi og umiddelbart tilgjengelige lyriske meldinger.
Sgt. Pepper, utgitt i juni 1967 som Summer of Love demret, var den definitive psykedelisk lydsporet. Eller, i det minste, så det ble oppfattet på den tiden: etterfølgende kritikere har malt albumet som en ujevn affære, gitt en begrepsmessig enhet via dets strålende multi-sporede overdubs og allsang melodier og eventyr-aktige tekster. Andre forblir overbevist, som millioner gjorde på den tiden, at det representerte pop største triumf, eller faktisk en evolusjon av pop til kunst med en kapital A. I tillegg til gruvedrift alle slags røtter påvirkninger, ble musikerne også plukke opp vibber fra indisk musikk, avant-garde elektronikk, klassisk, musikk hall og mer. Når Beatles premiere deres hippie Anthem "All You Need Is Love" som del av en verdensomspennende TV-sending, hadde de vært virkelig salvet som talspersoner for deres generasjon (en rolle de hadde ikke aktivt søkt), og det virket de kunne ikke gjøre noe galt .
Musikalsk vil det vanligvis fortsette å være tilfelle, men konsernets styrke begynte å nøste i en overraskende rask tempo. I august 1967, Brian Epstein - døde av en overdose, etterlot dem uten en manager - utsatt til suicidal depresjon det siste året. Gruppen presset på med sitt neste filmprosjekt, Magical Mystery Tour, regissert av seg selv, mangler fokus eller grunnleggende profesjonalitet, bildet bombet da det ble urframført på BBC i desember 1967, gir mediene den første virkelige sjansen de hadde noensinne måtte steke den Beatles over en flamme. (En annen film, den animerte filmen Yellow Submarine, ville dukke opp i 1968, selv om Beatles hadde liten befatning med prosjektet, enten i form av film eller lydsporet.) I begynnelsen av 1968, decamped Beatles til India for et kurs i transcendental meditasjon med Maharishi, også dette ble noe av en media forlegenhet, som hver av de fire til slutt ville forlate banen før den er ferdig.
The Beatles brukte sin uvante fred i India for å komponere et vell av nytt materiale. Vurdert utelukkende på musikalsk kvalitet, ble The White Album, en dobbel LP utgitt sent i 1968, en triumf. Mens i stor grad forlate sine psykedeliske virkemidler for å returnere til gitarbasert rock, opprettholdt de sin lunefulle eklektisisme, beviser seg mestere av alt fra blues-rock til vaudeville. Som enkelte låtskrivere også, den inneholder noen av sine fineste verk (som gjør den glimrende non-LP singelen fra denne epoken, "Hey Jude" / "Revolution").
Problemet, i hvert fall i forhold til konsernets langsiktige helse, var at disse var veldig mye individuelle sanger, i motsetning til kollektive seg. Lennon og McCartney hadde lenge komponert mesteparten av låtene sine for seg (du kan nesten alltid fortelle komponist av vokalist). Men de hadde alltid lei av av hverandre ikke bare å levere manglende biter og stykker som ville bringe en sang til ferdigstillelse, men å gi et konkurransefortrinn som ville bringe frem det beste i andre. McCartneys romantiske melodicism og Lennons surere, gritty vidd var perfekt utfyller for hverandre. Ved White Album, var det klart (hvis bare i ettertid) at hvert medlem var mer opptatt av sitt eget uttrykk enn den kollektive gruppe: en naturlig impuls, men en som var bundet til å føre til vanskeligheter.
I tillegg ble George Harrison bli en mer produktiv og dyktig komponist også, imbuing sine egne melodier (som var nesten like av de av hans mer feiret kolleger) med en kosmisk letthet. Harrison begynte å mislike hans junior status, og gruppen begynte å krangler mer åpenlyst i studio. Ringo Starr, som solid tromming og god natur kan vanligvis regnes på (som var tydelig i hans sjeldne vokal), faktisk sluttet for et par uker i midten av The White Album økter (selv om media var uvitende om dette på tid). Personlige interesser kom inn i bildet også: Lennons hengivenhet til romantiske og kunstneriske sysler med sin nye kjæreste (og snart-å-være-kone) Yoko Ono ble avlede sin oppmerksomhet fra Beatles. Apple Records, startet av gruppen tidligere i 1968 som en slags utopisk kommersiell bedrift, var blitt en økonomisk og organisatorisk mareritt.
Dette var ikke ideelle forhold under hvilke å spille inn et nytt album i januar 1969, spesielt når McCartney ble skyve gruppen å gå tilbake til å leve utføre, selv om ingen av de andre virket spesielt ivrig på ideen. De var enige om å prøve og spille inn en "back-to-basics" live-in-the-studio-type LP, blir øktene filmet for en TV-spesial. At planen nesten sprengte når Harrison, midt i intense argumenter, forlot gruppen for noen dager. Selv om han kom tilbake, var tanken på å spille live konserter satt på baksiden brenner; Harrison vervet amerikansk soul keyboardist Billy Preston som en slags femte medlem på øktene, både for å beef opp ordningene og for å lindre ubehagelig atmosfære. Forverre problemet var at Beatles ikke hadde mye førsteklasses nye sanger å jobbe med, selv om noen var utmerket. For å gi et egnet konsert-lignende opplevelse for filmen, gjorde gruppen klatre på taket av sin Apple hovedkvarter i London for å levere en improvisert ytelsen 30. januar 1969, før politiet stoppet det, dette var deres siste konsert i noe slag.
Vanligvis misfornøyd med disse tidlig-1969 økter, albumet og film - på første tittelen Get Back, og senere å fremstå som Let It Be - forble i spannet som gruppe har forsøkt å finne ut hvordan prosjektene bør blandes, pakket, og fordelt. Et par av de beste sporene, "Get Back" / "Ikke Let Me Down", ble utgitt som singel i løpet av våren 1969. På denne tiden var The Beatles 'krangler intensiveres i en krangel om ledelse: McCartney ville sine saker skal håndteres av sin nye svigerfar, Lee Eastman, mens de øvrige medlemmene av gruppen foretrakk en tøff amerikansk forretningsmann, Allen Klein .
Det var litt av et mirakel, da, at det endelige albumet spilt inn av gruppa, Abbey Road, var en av deres mest helhetlige innsats (selv om, på denne tiden, ble musikerne spille mange av sine deler separat). Det absolutt skrøt noen av sine mest intrikate melodier, harmonier og instrumentelle ordninger, det også varslet ankomst av Harrison som komponist av lik talent til Lennon og McCartney, som George skrev albumets to mest populære låter, "Something" og "Her Comes the Sun ». The Beatles var fortsatt utvikler seg, men det viste seg å være slutten av veien, som deres virksomhet tvister fortsatte å foredle. Lennon, som hadde begynt å slippe solo singler og opptre sammen med venner som Plastic Ono Band, truet med å trekke seg i slutten av 1969, selv om han ble frarådet fra å gjøre en offentlig kunngjøring.
De fleste av de tidlige-1969 bånd forble utgitt, delvis fordi opptakene for den planlagte TV-kringkasting av disse øktene var nå kommer til å bli produsert som en dokumentar film. Den medfølgende lydspor album, Let It Be, ble forsinket slik at utgivelsen kunne sammenfalle med at av filmen. Lennon, Harrison, og Allen Klein besluttet å ha feiret amerikansk produsent Phil Spector rekord noen ekstra instrumentering og gjøre noe miksing. Dermed forvirring som vedvarer blant de fleste rock lytterne til denne dag: Let It Be, selv om den siste Beatles albumet å bli løslatt, var ikke den siste som skal registreres. Abbey Road bør egentlig betraktes som Beatles 'siste album, og mesteparten av materialet på Let It Be, inkludert tittelsporet (som ville være den siste singel utgitt mens gruppen fortsatt var sammen), ble det registrert flere måneder før Abbey Road økter begynte for alvor, og en god 15 måneder eller så før dens mai 1970 release.
Innen den tid, var The Beatles ikke mer. Faktisk hadde det ikke vært noen opptak gjort av konsernet som en enhet siden august 1969, og hvert medlem av bandet hadde begynt å forfølge alvorlig utenfor faglige interesser uavhengig via Plastic Ono Band, Harrison turné med Delaney & Bonnie, Starr sin hovedrolle i Magic Christian film, eller McCartneys første soloalbum. Omverdenen for det meste holdt seg nesten helt uvitende om alvoret i konsernets friksjon, gjør det til en ødeleggende sjokk for mye av verdens ungdom når McCartney annonserte at han forlot The Beatles den 10. april 1970. (Den "Kunngjøringen" ble faktisk finnes i en pressemelding for sitt nye album, der hans erklæring om intensjon hans for å arbeide på sin egen måte fungert som en melding om hans avgang.)
Den endelige slaget, tilsynelatende, var konflikten mellom utgivelsen datoene for Let It Be og McCartneys debut solo album. Resten av gruppen ba McCartney å utsette løslatelsen til etter Let It Be, McCartney nektet, og for godt mål, ble opprørt Spector post-produksjon arbeid på Let It Be, særlig strengen overdubs på "The Long og Winding Road, "som ble en posthum Beatles singelen som våren. Selv om McCartney fått mye av skylden for splitten, bør det bli husket at han hadde gjort mer enn noen annen medlem for å holde gruppen gående siden Epstein død, og at hver av de andre Beatles hadde truet med å forlate god tid før McCartneys avgang. I ettertid syntes bruddet uunngåelig i lys av deres seriøs bedrift uenigheter og veksten av deres individuelle interesser.
Så bitter som de første overskriftene skulle svelge, ville feider vokse mye verre i løpet av de neste årene. På slutten av 1970 saksøkt McCartney resten av Beatles for å oppløse samarbeidet, slaget dratt gjennom domstolene i årevis, scotching noen utsikter til en gruppe gjenforening. I alle fall, hvert medlem av bandet raskt etablert levedyktige solokarrierer. Faktisk, i utgangspunktet kunne det ha blitt hevdet at de kunstneriske effekter av splittelsen var på noen måter gunstige, frigjør Lennon og Harrison å gjøre sine mest kompromissløse kunstneriske utsagn (Plastic Ono Band og All Things Must Pass). George individuelle talenter særlig høstet bifall som alltid hadde ligget gjemt ham da han ble overskygget av Lennon-McCartney. Paulus hadde en mye grovere tid med kritikerne, men fortsatte å utstede en strøm av hitsingler, treffer en kommersiell og kritisk jackpot på slutten av 1973 med den svært vellykkede Band på Run. Ringo hadde ikke låtskriving skarpsindighet til å konkurrere på samme nivå som de andre, men han hadde også ganske mange store hitsingler i de tidlige 70-tallet, ofte drar nytte av hjelp fra sine tidligere bandkolleger.
Likevel innen kort tid, ble det klart både at Beatles ikke skulle bosette sine forskjeller og gjenforenes, og at deres solo arbeidet kunne ikke sammenligne med hva de var i stand til å skape sammen. Stereotypen sier at delt tillot hver av dem til å hengi seg sine verste tendenser til sine ytterligheter: Lennon i agit-prop, Harrison i helligere-enn-du-mystisisme, McCartney i rare pop, Starr i easy listening rock. Det er en god del sannhet i dette, men det er også viktig å huske på at det var mest manglet var en følelse av gruppe interaksjon. Den kritiske partiet linjen ofte kjemper Lennon som den sinte, realist rocker, og McCartney som melodisk balladeer, men dette er en feilslutning: hver av dem var i stand til, i omtrent like tiltak, av ballsy all-out rock og søt romantikk. Hva er ikke i tvist, er at de utløste hverandre til å nå høyder som de ikke kunne oppnå på egen hånd.
Til tross for periodiske rykter om gjenforeninger gjennom 1970, kom ingen gruppe prosjekter nær materialisere. Det bør tilføyes at det Beatles selv fortsatte å feide til en viss grad, og fra alle bevis ikke var seriøst interessert i å jobbe sammen som en enhet. Eventuelle håp om en gjenforening forsvant da Lennon ble myrdet i New York City i desember 1980. The Beatles fortsatte sine solokarrierer gjennom 1980, men utgivelsene deres ble mindre hyppig, og deres kommersielle suksess gradvis redusert, som lyttere uten førstehånds minner fra kombinasjonsboksen laget sine egne idoler.
Populariteten av Beatles-som-enhet, men viste seg evig. Delvis er dette fordi konsernets 1970 splittet effektivt kortsluttet utsiktene til kunstnerisk tilbakegang; kroppen av arbeidet som ble bevart var jevnt sterk. Men det er også fordi, som noen store kunstverk, The Beatles 'plater gjennomført en tidløs storhet som fortsetter å fengsle nye generasjoner av lyttere. Så det er at Beatles poster fortsatt bli hørt på radio i tung rotasjon, fortsette å selge i enorme mengder, og fortsette å være dekket, og sitert av rock og pop artister gjennom i dag.
Juridisk wrangles på Apple hindret den offisielle utgaven av tidligere uutgitte Beatles materiale i over to tiår (selv om mye av det ble ofte bootlegged). Situasjonen endelig endret på 1990-tallet, etter McCartney, Harrison, Starr, og Lennons enke Yoko Ono avgjort deres viktigste forretningsområder uenigheter. I 1994 resulterte dette i en dobbel CD med BBC økter fra tidlig og midten av 60-tallet. Året etter ble det et mye mer ambisiøst prosjekt gjennomført: en flerdelt film dokumentar, sendt på nett TV i 1995, og deretter sluppet (med dobbel lengde) for hjemme video-markedet i 1996, med aktiv deltakelse fra overlevende Beatles.
Samtidig med Anthology dokumentaren, ble tre doble CDer med tidligere unreleased / sjelden materiale utgitt i 1995 og 1996. I tillegg McCartney, Harrison og Starr (med litt hjelp fra Jeff Lynne) pyntet et par John Lennon demoer fra 1970 med overdubs for å opprette to nye låter («Fri som en fugl" og "Real Love") som ble omtalt som faktiske Beatles innspillinger. Hvorvidt dette utgjør selve etterlengtede "Reunion" er gjenstand for mye debatt. Gjerne disse kuttene var neppe klassikere på linje med musikken gruppa gjorde i 1960. Noen fans, selv diehards, ble tilbøyelig til å vise hele Anthology-prosjektet som en tydelig 1990-tallet markedsføring øvelse som maksimert kjørelengde uansett kunne bli presset fra The Beatles 'hvelv. Om ikke annet, men den massive kommersielle suksessen outtakes som hadde tross alt blitt registrert 25 til 30 år siden, snakket mye om uforminsket styrke appell og fascinasjon Beatles fortsetter å øve hele verden.
Tilbake til DVD og CD
